Du sa hva, sa du?

Noen ganger leser man ting hvor man bare tenker: «hæ!?». I dag har mange lest en slik ting. Og heldigvis har de fleste sagt nettopp: «hæ!?».

Det er snart russetid. Tusenvis av norske ungdommer skal feire og feste. Le, drikke, hygge seg, skape minner for livet. Noen kommer kanskje til å se tilbake på disse ukene som noen av de beste i sitt liv. Noen kommer kanskje til å synes de er oppskrytt. De fleste kommer til å ha det både gøy og passe gøy. Alle kommer de antagelig til å skape minner.

Noen kommer til å bli voldtatt.

Eller var det voldtekt? Dere hadde jo klina. Du var jo ganske betatt. Du sa jo nei, men kanskje ikke høyt nok? Hva er egentlig voldtekt. Hvor går grensen? Dette er saker det er viktig å sette fokus på. Viktig at vi diskuterer. Viktig at vi lærer ungdommen. Sønnene våre. For det er ikke bare kleint å voldta. Det er forbudt.

Heldigvis er det politi til stede på de største russetreffene. Det er «øyne overalt». De fleste har vel fått med seg lensmannen i Gjesdal kommune som mener det er uheldig at «voldtekt blir blåst sånn opp i media, for det skaper et dårlig rykte for Kongeparken».

«Hæ!?» nummer 1. Det skaper et dårlig rykte for Kongeparken. Ja, det er jo dumt om en voldtekt skal stå i veien for gode besøkstall.

Den samme lensmannen mener at arrangementet i Kongeparken er et veldig sikkert arrangement. Det er bra. I løpet av de 30 årene russen har møttes her har ingen blitt dømt for eller sonet for voldtekt, sier han. Så da har det ikke skjedd, da. Eller?

«Hæ!?» nummer 2. 

99 av 100 voldtektssaker ender uten fellende dom.

Så da var det ikke voldtekt, da. Eller?

grafikk_desktop_tablet

Illustrasjon fra A-magasinets artikkel «Er det vits i å anmelde voldtekt?».

Tror lensmannen i Gjesdal at ingen av disse 16.000 voldtektene skjer i Kongeparken?

Heldigvis har samme nevnte lensmann noen tips å komme med til årets russejenter, med tanke på å sikre seg mot overgrep.

«Hæ!?» nummer tre. Sikre seg mot overgrep? Hvor ligger egentlig ansvaret?

Jeg siterer:

– Det viktigste er at jentene ikke blir overstadig beruset og vaser rundt alene. Det er viktig at de holder seg flere i sammen. Ett tips, som mange russejenter har fulgt i mange år, er å ha sykkelbukse under russedressen. Da skal det mer til for at det skjer noe uten samtykke. Det er ikke slik at jeg oppfordrer jentene til å gå i sykkelbukse, det er rett og slett et tips, og det er det forskjell på, sier lensmannen til Dagbladet.

Videre mener Birkeland at gutta må oppføre seg skikkelig, og ikke gjøre noe jenter kan oppfatte som feil.

– Verken jenter eller gutter bør sende ut signaler som kan misforstås, sier Birkeland.

«HÆ!?» Sykkelbukse under russedressen som et tiltak mot voldtekt og overgrep?

Noen ting er så dumme at de faller på sin egen urimelighet. Noen ting er nesten så dumme at man ikke vet hva man skal si. Men for noen er dette for alvorlig til å ties om.

Vi må tørre å ta debatten. Vi må tørre å sette fokus. Vi må lære sønnene våre at et nei er et nei. De fleste sønner voldtar ikke, og de fleste døtre blir ikke voldtatt. Men det skjer med noen. Noen overgrep vil av andre karakteriseres som mer alvorlige enn andre. For de det gjelder er det alvorlig nok.

Noen kommer til å bli voldtatt. Noen kommer til å voldta. 

Det skal mer enn en sykkelbukse til for å hindre det.

Advertisements

Mellom jobb, amming og tannpuss

– i år hadde jeg rett og slett ikke tid

Jeg har ikke gått i tog i dag. Det har jeg ikke hatt tid til. Jeg har vel egentlig aldri gått i tog 8. mars, men jeg hørte på appeller ved Youngstorget et par ganger da jeg bodde i Oslo. I stedet har jeg pleid å mene noe. I år var der nesten så jeg ikke fikk skrevet et innlegg. Jeg har nesten ikke hatt tid.

Mamma pleide å samle venninner og bade 8. mars. I anledning av kvinnedagen, sa de. Det er en tradisjon jeg har hatt planer om å følge.

I år har jeg ikke hatt tid. I dag har jeg jobbet. Jeg har også ammet, jobbet litt til, spist middag med familien (kokkelert i et samarbeid mellom Gilde, mannen og svigerinna) og hindret fire par barnehender i å rive ned kaffen. Jeg har pusset to små babytenner mens mormoren pusset 3-åringens. Deretter la jeg meg i dobbeltsenga sammen med de begge. Mormor gikk hjem og to barn sovnet. Jeg gjorde ferdig én jobb. Fortsatte litt på en annen. Gjorde et fremstøt for å få en til. Nå er pappaen hjemme igjen fra styremøte og jeg er tilbake i dobbeltsenga. Med to små. De sover, men den ene sover visst best inntil mamma. Mannen sitter utenfor og venter. Litt såkalt voksentid nå, så er det natta. I morgen venter en ny dag med jobb og pappaperm.

Jeg tenker det er fint vi kan dele. Jeg tenker det er frihet å jobbe frilans. Men jeg tenker også at det kanskje ikke er tilfeldig at jeg ikke har vært fast ansatt siden jeg var 29 og ble gravid. Nå er jeg 33 og tobarnsmor. Nå tror jeg kanskje at jeg ikke vil bli ansatt likevel. Det er fint å styre sin egen hverdag. De andre kan liksom ha det så godt. Men som selvstendig næringsdrivende får man ingen betalt ammefri.

Kvinnedagen er ikke avleggs. Det er fortsatt mange kamper. I år har jeg ikke tid til å ta opp alle.

Se hva jeg har skrevet på 8. mars tidligere år:

Mora di er ei ku – sterk som en okse, men dum som en ku?

En hyllest til kvinnene i mitt liv – året jeg hyllet kvinnene i mitt liv fremfor å gå i tog.

Retten til å råde over egen kropp – hvordan dagens regjering reverserer likestilling med den foreslåtte reservasjonsretten.

Et frieri til handelsstanden – om hva man kunne markedsført i anledning kvinnedagen.

San Fran 491

God jul til meg fra meg og tannlegen

De tok seg til rette. De tok seg til rette og bygget et stort hus med plass til både familie og venner. Der mesket de seg med søtsaker og hvetebakst. Det hjalp ikke å klage, og det hjalp ikke å prøve å feie dem bort. De var kommet for å bli.

Et stort hus øverst i venstre hjørnetann. Med plass til både Karius, Baktus, Karoline og alle de andre små trollene de måtte kjenne.

Nå seiler de antagelig rundt på det åpne hav og synger sin sørgelige vise. Og jeg er klar for loff og sirupssnipper. Det sørget jeg for med juleborret.

Karius og Baktus

Tannlegen. Sure, men vel anvendte penger. God jul fra meg til meg.

Visste du forresten at Baktus hadde en kjæreste ved navn Karoline? De skulle gifte sg og få masse unger som skulle vokse seg store og bygge seg hus i alle tennene til Jens. 

Hva skal barnet hete?

Det gjennomføres for tiden en opinionsundersøkelse her på øyene våre. På det vordende brudeparet Tjøme og Nøtterøy. For hva skal det nye familienavnet bli?

Varaordfører på Tjøme, Carl-Erik Grimstad, skriver i en kronikk i Tønsbergs Blad at han ikke vil være politikeren som venter til etter opinionsundersøkelsen før han uttaler seg. Begrunnet i sin bakgrunn i kommunikasjonsbransjen mener han at «det ligger større alvor og potensial bak et navnevalg enn det mange av mine politikerkolleger ser ut til å mene». Carl-Erik: du er ikke alene.

Selv om det er mange andre ting som kan virke viktigere å få på plass i en sammenslåingsprosess, ser også jeg viktigheten av et navnevalg og en felles identitet. Vi kan forhandle oss til en lovnad om fortsatt boplikt på Tjøme, videre arbeid med sykkelstier langs Tjøme-veiene, opprettholdelse av ungdomsskolen og mye annet. Og forhandlingene som pågår er viktige forhandlinger. Men et vedtak står bare til neste vedtak er fattet. Et navn vil stå inn i fremtiden.

For å bygge en ny kommune er det viktig at ikke den ene bare blir lagt under den andre. Det tror jeg mange tjømlinger har vært redde for. I aller verste fall bli en utkant i Tønsberg by, her ute ytterst ute på den nøgne ø. Men sånn skal det jo ikke bli. Vi skal ikke legges under Nøtterøy kommune. Vi skal slå oss sammen med Nøtterøy. Bygge en ny kommune. Alle de fine øyene her ute i øyriket vårt – store som små. Nøtterøy, Veierland, Føynland, Tjøme, Brøtsø, Hvasser og alle de over 600 små og store øyene skal bestå. Men hva skal kommunen hete?

Før 1979 gikk det automatikk i at man fikk mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse. Skulle man fulgt ekteskapssammenligningen fullt ut hadde navnet dermed blitt Nøtterøy. Eller Tjøme. Alt ettersom hvem vi antar er mannen i forholdet. Enkelt og greit. Og egentlig ikke noe galt i det. Men i en kommunesammenslåing mener jeg dette blir feil. Ingen av de to kommunene er vertskommune for den andre. Det er ingen som skal under den andre. Dette skal bli en ny kommune. Bestående av Tjøme og Nøtterøy. Og de vel 600 andre øyene her ute.

Så hvilke andre alternativer har vi?

Mange velger i dag bindestreknavn som nytt etternavn når de gifter seg og får barn. Men hvilken rekkefølge skal man velge? Tjøme-Nøtterøy eller Nøtterøy-Tjøme. Jeg vet hva forhandlingsutvalget har lagt til grunn for å gå for Tjøme-Nøtterøy som alternativ, men her kan det se ut som om det er Nøtterøy som er mannen i forholdet. Selv om jeg som tjømling tenker at det er stas at Tjøme kommer først.

etternavn_serie

Jenny Jordahls illustrasjon i forbindelse med etternavnsdebatten i norske medier sommeren 2015. Jenny er en av forfatterne bak boka «155 grunner til å være feminist». 

Noen familier velger det mest sjeldne alternativet. Det færrest her i landet heter. I så måte bør den nye kommunen hete Tjøme. Med mindre man tenker at det mest sjeldne er det minst kjente. I så fall bør kommunen hete Nøtterøy.

Andre trekker kanskje lodd eller slår terning. I så fall kan det bli både det ene og det andre. Man kunne til og med hatt seks alternativ og avgjort det hele på et øyeblikk. Tjøme, Nøtterøy, Tjøme-Nøtterøy, Nøtterøy-Tjøme, Færder eller Vrengen. Ett kast og saken er ferdigsnakka. Men hvem skulle kastet terningen, Roar eller Bente?

En kommunes navn er ikke det samme som et familienavn. Og det bør ikke avgjøres av tilfeldigheter. Slik jeg ser det er det flere grunner til at det nye kommunenavnet er en svært alvorlig sak og at det helst bør bli Færder:

  1. Identitet. Når vi skal bygge en ny kommune er det viktig at vi som bor her identifiserer oss med den nye kommunen. Og da er navnet viktig. Færder nasjonalpark omkranser de nå to kommunene og bygger en ny, felles identitet.
  2. En ny fremtid. Det er ikke den ene kommunen som skal inn under den andre. Derfor er et nytt navn viktig. Et bindestrek navn fungerer som etternavn, men som kommunenavn vitner det ikke om en kommune som vil bygge noe nytt.
  3. En sterk merkevare. Det har blitt sagt før, men det kan sies igjen. Færder-navnet er ikke oppbrukt. Det er velbrukt. Færder er et navn som gir positive assosiasjoner og som allerede har god kjennskap. Det er viktig for turistnæring og tilflytting. Færder kommune er et allerede ferdig markedsført navn.
  4. Historisk forankring. Både Tjøme og Nøtterøy er gamle, gode navn. Det er også Færder. Med historie tilbake til 1697 står Færder som et bedre alternativ enn også foreslåtte Vrengen.

Og bare for å også ha nevnt det: Hva med æ, ø og å? Det må vi bli kvitt, sier enkelte. Hvorfor det? Æ, ø og å er særegne, flotte bokstaver. De finnes til og med på internett. Helst burde vi hatt et navn med alle de tre. Min halvt spanske kusine har navngitt huset sitt «bjørnebærkåken». De norske bokstavene er eksotiske. Og man kan fint bruke de i internettadresser.

Carl-Erik Grimstad ønsker seg politikere som ikke holder tann for tunge og Dag Østby skriver at han håper politikerne på Tjøme og Nøtterøy tar i bruk den tidlige julegaven i et allerede ferdig markedsført navn.

Forhandlingsutvalget har besluttet at de to alternativene er Tjøme-Nøtterøy kommune og Færder kommune. Jeg er ikke med i forhandlingsutvalget, men jeg er medlem av kommunestyret. Jeg har også blitt oppringt i opinionsundersøkelsen og gitt min «stemme». Nå har jeg også skrevet dette innlegget. Heia Færder!

Tjøme sommer 07 (44)

Til syvende og sist: Navnet skal visstnok ikke skjemme noen.

Hilsen Ellen Synnøve von Munthe af Morgenstierne.

 

 

 

9 grunner til å omfavne Halloween

Nå er den tida her igjen. Tida for om man er for eller i mot Halloween. Innleggene om at «alt var så mye bedre før» med julebukkene og klagingen om den forferdelige «amerikanske»* tradisjonen Halloween.

Det er åpenbart slik at man ikke kan være nøytral i Halloween-spørsmålet. Og siden Halloween har kommet for å bli og det er mye bedre for helsa å være positiv, skal jeg gi deg 9 gode grunner til å omfavne helgas festivas:

  1. Du kan kjøpe inn abnorme mengder godteri uten at noen hever et øyebryn
  2. Nok en unnskyldning til en fest
  3. Gusten høsthud og ringer under øynene er plutselig helt innafor
  4. Du kan drikke Bloody Mary og drinker med andre morsomme navn som Dr. Jeremiah Bailey and The Headless Horseman of Transylvania
  5. Det er helt i orden å kle seg i både dametøy og gamle filler
  6. Handelsstanden har noe mer å selge og venter kanskje litt med jula?
  7. Du kan benytte anledningen til å prate med barna om det som er skummelt. Kanskje man til og med synes ting kan være litt mindre skummelt dersom man gjør det til en lek?
  8. Du blir kanskje litt bedre kjent med naboene? Enten de kommer til deg med sine små eller du følger dine egne.
  9. Og om ingen skulle dukke opp på døra di: Du kan spise abnorme mengder godteri uten at noen hever et øyebryn

IMG_0319

Flere gode grunner premieres med knask eller knep…

Godt sagt om Halloween:

Thea Klingenberg: Om å være et rasshøl på Halloween

*Jeg trodde det var opplest og vedtatt til nå at Halloween opprinnelig stammer fra irsk tradisjon?

Er det likestilling?

Jeg leser det stadig vekk. Anti-feministiske protester for likestillende tiltak. Som regel leser jeg det i kommentarfelt skrevet av nettroll, men nylig leste jeg det også på ekte spalteplass.

Jeg er ikke jurist, og har heller ingen planer om å bli det. Dermed vet jeg heller ikke hvem Geir Woxholth er, men han er tydeligvis professor i jus og han er tydeligvis ute etter å provosere. I en kronikk i Dagens Næringsliv spør han det nokså utdaterte spørsmålet «Er det likestilling?» om arbeidet som blir gjort for å få flere kvinner inn i lederstillinger og styrer. Han lurer også på om «det er sånn at alle jobber som en utdannelse kvalifiserer for, per definisjon må eller skal være like godt egnet for begge kjønn». Jeg sier et rungende ja. Det er nesten så man kan tro det er en parodi eller en kronikk som ble sendt inn for flere tiår siden og nå dukket opp på desken hos DN. Jeg blir stadig vekk overrasket over at slike holdninger fremdeles finnes, og det beviser kanskje viktigheten av å gi tilsvar til disse.

Det er fristende å ty til personangrep når man leser slike kronikker. Og det har jeg også gjort. Skrevet ned og strøket igjen. Disse har jeg imidlertid ikke tenkt å dele. Her er det nok av sak man kan pirke på!

I kronikken stilles følgende punktvise spørsmål:

  • Med hvilken rett; etisk eller juridisk, kan man mene at firmaene bør legge om hele sin rekrutteringspraksis, fordi den ikke prefererer kvinner?
  • Er det sånn at alle jobber som en utdannelse kvalifiserer for, per definisjon må eller skal være like godt egnet for begge kjønn?
  • Er det etiske normer og rettferdsprinsipper som skal avgjøre hvordan et advokatfirma ønsker å organisere seg?

Jeg mener svarene sier seg selv. Det mener tydeligvis også denne Woxholth. Argumentene hans lyser av fordommer, misoppfattelser og kanskje et snev av misunnelse. Han sier selv at han mener kvinner er flinkere, men at vi slettes ikke trenger så mye «flinkhet». Videre mener han at menn oftere har et særskilt klienttekke. Javel. Likevel mener jeg det er hans siste uttalelse som virkelig setter ham i et dårlig lys, der han hevder at kvinnelige partnere bidrar betydelig mindre til firmaets inntjening. Professor eller ei, dette er lavmål.

Helt avslutningsvis spør han:

En grunnleggende premiss for at kvinner skal få anledning til å kombinere familie med partnerambisjoner i større grad enn menn skal få anledning til, er at hardtarbeidende menn må se seg forbigått av mindrearbeidende kvinner. Bare fordi de er kvinner. Er det likestilling?

Da vil jeg spørre tilbake: Er alle menn nødvendigvis mer hardtarbeidene fordi de klokker flere timer? Blir de virkelig forbigått av kvinner? Bare fordi de er kvinner. Skal ikke menn kunne få lov til å kombinere familie og karriere?

Når skal menn som surmuler over likestilingsfremmede tiltak i stedet ta tak og kreve likestilling for seg selv? Hvis mannlige advokater mener det er så dårlig gjort at de såkalt blir forbigått av mindrearbeidende kvinner som tar seg av barna, bør de ikke da kreve sin rett som far? Som arbeider? Som fremtidig partner?

Tyvlånt illustrasjon fra Jenny Jordahl. Hun er en av forfatterne bak boka "155 grunner til å være feminist". Kronikken i DN er grunn nr. 156. Besøk nettbutikken hennes for skikkelig treffende buttons!

Tyvlånt illustrasjon fra Jenny Jordahl. Hun er en av forfatterne bak boka «155 grunner til å være feminist». Kronikken i DN er grunn nr. 156. Besøk nettbutikken hennes for skikkelig treffende buttons!

Og så klarte jeg ikke helt å holde meg unna personangrep likevel:

Jeg er glad for at når mine barn er gamle nok til eventuelt å bli partnere i et advokatfirma, har Woxholth og hans jevngamle meningsfeller gått av med pensjon for lenge siden. Et generasjonsskille er nødt til å komme. Slike gammeldagse meninger må pensjoneres først som sist. Samtidig må vi huske på at da middelaldrene menn som dette ble uteksaminert på begynnelsen av 80-tallet (?) var verden på et helt annet sted. Frem til 1979 fikk automatisk kvinnen mannens etternavn ved ekteskap. I 1990 var det for eksempel kun 1,7 % av menn som tok ut betalt svangerskapspermisjon. Så mens menn som Jens Stoltenberg kjempet for likestilling og menns rettigheter og fikk to barn som han var hjemme i pappapermisjon med, tok Geir Woxholth doktorgrad i formuerett. Applaus til begge for det.

Men hvorfor er sistnevnte nå så irritert på kvinner som klarer begge deler?

Kjære Lisa telefonselger. Og kjære Frode i Forbrukerrådet.

Ukjent 21-nummer ringer. Jeg sukker. Vet at hvis jeg ikke tar den kommer den til å ringe igjen. Og igjen og igjen. Gjerne akkurat i det jeg har duppet av på sofaen med sovende baby. Akkurat når vi har satt oss ned for å spise middag. Eller midt i en episode av Downton Abbey eller hva jeg nå enn følger med på for tiden. Jeg kjenner systemet. Navnet mitt kommer bare til å dukke opp igjen på en av selgernes skjerm i morgen også. Helt til jeg takker ja eller ber de om å ikke ringe igjen.

Kjære telefonselger: Jeg vet at det ikke er din skyld. Jeg vet at du bare gjør jobben din. Jeg vet at presset er stort og at du må ha et visst antall salg for å faktisk å tjent inn bussbilletten tur/retur jobb. Derfor liker jeg å tro at jeg prøver så godt jeg kan å være høflig. Bare slenge på røret? Det er ikke hva jeg kaller folkeskikk. Og folkeskikk liker jeg å tro at jeg har.

Jeg sukker igjen. Trykker på «svar». Vet hva som kommer.

«Hei, det er Ellen», sier jeg.
«Hei, det er Lisa», sier hun, og jeg vet at det ikke er den Lisa jeg kjenner. Jeg kjenner allerede at jeg er litt irritert.
«Snakker jeg med Munthe», spør Lisa.
«Delvis», svarer jeg og merker at hun kommer litt ut av manus.
«Hvor ringer du fra?» Jeg har luktet lunta.
Men det står ikke i Lisas manus.
«Jeg ringer fordi jeg har en gledelig nyhet til deg», svarer hun. Dette må være en frase selgerne lærer på kurs.
«Vi har i samarbeid med NRK satt sammen en pakke…»
«Vi?», tenker jeg. «Hvem er vi?»
«Du har kanskje noen små hjemme som gleder seg til jul», fortsetter hun.
Og så klarer jeg ikke mer. «Jeg er ikke interessert», svarer jeg fort og legger på.

Men jeg har jo noen små hjemme som gleder seg til jul, jeg. Og et par store også. Kan faktisk godt hende at jeg kunne vært interessert i en pakke denne «noen» har satt sammen i samarbeid med NRK. Dessverre glemmer jeg alt om folkeskikk og tanker om at de bare gjør jobben sin i møte med telefonselgerne. De utskjelte. Selv om jeg aldri kommer til å bytte strømleverandør over telefon kan det godt hende at jeg kunne ha fornyet medlemskapet i Bokklubben eller bestilt tre nummer av Rom 123. Hadde de bare oppført seg litt som folk. Hadde de bare lyttet. Hadde de bare lært seg å uttale navnet mitt før de ringte.

Kjære telefonselger. Kjære Lisa. Det er ikke sikkert det bare er din feil.

«Jeg har lært av sjefen min at jeg skal prøve å skape et så personlig forhold som mulig», kunne den mannlige telefonselgeren fortelle NRK P1s «Norgesglasset» i går. «…at det bygger tillit og vil gjøre et salg mye lettere, da».
«Føler du deg sleip, eller», spør Rikke og får et bekreftende svar. Spesielt mot slutten av dagen om man ligger under budsjettet kan det være fristende å være litt sleip. Det er provisjonen som råder.

Jeg lurer litt på denne sjefen. Telefonselgersjefen som har lært selgerene sine å være på fornavn og intime med kundene. Nettopp det jeg har inntrykk av at er noe av det som irriterer folk mest med telefonselgere. Og innstendigheten. Hvor tar de det fra? 22-åringen fra intervjuet på Norgesglasset har lært det gjennom erfaring. Han har «bare trent på å overtale folk».

De som har lest CVen min kan se at det langt der nede står selger. Ung, uten noen særlige kontakter og ny i Oslo var det ikke så mange andre muligheter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å takke nei. Heller leve litt rimeligere, få studielånet til å strekke litt lenger. Men jeg lot meg overtale og jeg dro på intervju. Mon tro om hodejegeren hos Proffice også hadde jobbet som telefonselger? Motvillig tok jeg bussen, full av fordommer og med bihulebetennelse og feber. Også her lot jeg meg overtale. Heldigvis var dette en inhouse salgsavdeling. Ja, fokus på antall salg og budsjettoppnåelse, men også på kundetilfredshet. Etter hvert var det de samme navnene som dukket opp igjen på skjermen. Mange av kundene satte pris på at vi ringte. Og vi fikk ikke lov å være «tyggistyggende 19-åringer som var på fornavn med kunden». Mot slutten av min salgskarriere hadde jeg en fyr på opplæring. Han hadde tidligere jobbet i et salgsbyrå. «Du må få kunden til å si ja», kunne han fortelle meg. «Spør de om de har hørt om 2. verdenskrig». Han ville altså at jeg skulle ringe den 85 år gamle krigsveteranen, være på fornavn og spørre ham om han kjente til 2. verdenskrig. Jeg tror han må ha vært rusk!

Kjære telefonselgersjef. Kjære sjefen til Lisa. Ikke lær henne å «skape personlig fortrolighet og intimitet». Ikke gi henne et ferdigtygd manus hun ikke klarer å lese opp uten å høres unaturlig ut. Ikke be henne spørre krigsveteraner om de kjenner til 2. verdenskrig.

Jeg lover å prøve å fortsette å ha folkeskikk når dere ringer. Men det fordrer at dere har folkeskikk tilbake. Og gjerne først. Jeg forstår at dere bare har en jobb å gjøre. Men hadde det ikke vært fint om den jobben både var hyggeligere og lettere å gjøre? For det er vel ikke akkurat vitenskap det den 22 år gamle selgeren har lært seg gjennom erfaring og ved å være intim og personlig med kunden? Er dette virkelig den beste måten å selge på?

Kjære Lisa og sjefen til Lisa. Prøv å finne bedre metoder å selge på telefon. Gjør hverandre en tjeneste og forbedre deres eget rykte. Tenk litt lenger en dagens budsjettmål.

Og kjære Frode i Forbrukerrådet: Ha litt folkeskikk. Det er bare unge mennesker som prøver å tjene til livets opphold. Unge mennesker med litt dårlige ledere og mangel på manerer. Jeg vet du er på forbrukerens side, men la oss heller oppfordre bransjen til å bli bedre. Det går an å takke høflig nei uten å slenge på røret. Kanskje det til slutt vil gjøre at vi ikke blir lurt?

Pondus