Kjære Lisa telefonselger. Og kjære Frode i Forbrukerrådet.

Ukjent 21-nummer ringer. Jeg sukker. Vet at hvis jeg ikke tar den kommer den til å ringe igjen. Og igjen og igjen. Gjerne akkurat i det jeg har duppet av på sofaen med sovende baby. Akkurat når vi har satt oss ned for å spise middag. Eller midt i en episode av Downton Abbey eller hva jeg nå enn følger med på for tiden. Jeg kjenner systemet. Navnet mitt kommer bare til å dukke opp igjen på en av selgernes skjerm i morgen også. Helt til jeg takker ja eller ber de om å ikke ringe igjen.

Kjære telefonselger: Jeg vet at det ikke er din skyld. Jeg vet at du bare gjør jobben din. Jeg vet at presset er stort og at du må ha et visst antall salg for å faktisk å tjent inn bussbilletten tur/retur jobb. Derfor liker jeg å tro at jeg prøver så godt jeg kan å være høflig. Bare slenge på røret? Det er ikke hva jeg kaller folkeskikk. Og folkeskikk liker jeg å tro at jeg har.

Jeg sukker igjen. Trykker på «svar». Vet hva som kommer.

«Hei, det er Ellen», sier jeg.
«Hei, det er Lisa», sier hun, og jeg vet at det ikke er den Lisa jeg kjenner. Jeg kjenner allerede at jeg er litt irritert.
«Snakker jeg med Munthe», spør Lisa.
«Delvis», svarer jeg og merker at hun kommer litt ut av manus.
«Hvor ringer du fra?» Jeg har luktet lunta.
Men det står ikke i Lisas manus.
«Jeg ringer fordi jeg har en gledelig nyhet til deg», svarer hun. Dette må være en frase selgerne lærer på kurs.
«Vi har i samarbeid med NRK satt sammen en pakke…»
«Vi?», tenker jeg. «Hvem er vi?»
«Du har kanskje noen små hjemme som gleder seg til jul», fortsetter hun.
Og så klarer jeg ikke mer. «Jeg er ikke interessert», svarer jeg fort og legger på.

Men jeg har jo noen små hjemme som gleder seg til jul, jeg. Og et par store også. Kan faktisk godt hende at jeg kunne vært interessert i en pakke denne «noen» har satt sammen i samarbeid med NRK. Dessverre glemmer jeg alt om folkeskikk og tanker om at de bare gjør jobben sin i møte med telefonselgerne. De utskjelte. Selv om jeg aldri kommer til å bytte strømleverandør over telefon kan det godt hende at jeg kunne ha fornyet medlemskapet i Bokklubben eller bestilt tre nummer av Rom 123. Hadde de bare oppført seg litt som folk. Hadde de bare lyttet. Hadde de bare lært seg å uttale navnet mitt før de ringte.

Kjære telefonselger. Kjære Lisa. Det er ikke sikkert det bare er din feil.

«Jeg har lært av sjefen min at jeg skal prøve å skape et så personlig forhold som mulig», kunne den mannlige telefonselgeren fortelle NRK P1s «Norgesglasset» i går. «…at det bygger tillit og vil gjøre et salg mye lettere, da».
«Føler du deg sleip, eller», spør Rikke og får et bekreftende svar. Spesielt mot slutten av dagen om man ligger under budsjettet kan det være fristende å være litt sleip. Det er provisjonen som råder.

Jeg lurer litt på denne sjefen. Telefonselgersjefen som har lært selgerene sine å være på fornavn og intime med kundene. Nettopp det jeg har inntrykk av at er noe av det som irriterer folk mest med telefonselgere. Og innstendigheten. Hvor tar de det fra? 22-åringen fra intervjuet på Norgesglasset har lært det gjennom erfaring. Han har «bare trent på å overtale folk».

De som har lest CVen min kan se at det langt der nede står selger. Ung, uten noen særlige kontakter og ny i Oslo var det ikke så mange andre muligheter. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å takke nei. Heller leve litt rimeligere, få studielånet til å strekke litt lenger. Men jeg lot meg overtale og jeg dro på intervju. Mon tro om hodejegeren hos Proffice også hadde jobbet som telefonselger? Motvillig tok jeg bussen, full av fordommer og med bihulebetennelse og feber. Også her lot jeg meg overtale. Heldigvis var dette en inhouse salgsavdeling. Ja, fokus på antall salg og budsjettoppnåelse, men også på kundetilfredshet. Etter hvert var det de samme navnene som dukket opp igjen på skjermen. Mange av kundene satte pris på at vi ringte. Og vi fikk ikke lov å være «tyggistyggende 19-åringer som var på fornavn med kunden». Mot slutten av min salgskarriere hadde jeg en fyr på opplæring. Han hadde tidligere jobbet i et salgsbyrå. «Du må få kunden til å si ja», kunne han fortelle meg. «Spør de om de har hørt om 2. verdenskrig». Han ville altså at jeg skulle ringe den 85 år gamle krigsveteranen, være på fornavn og spørre ham om han kjente til 2. verdenskrig. Jeg tror han må ha vært rusk!

Kjære telefonselgersjef. Kjære sjefen til Lisa. Ikke lær henne å «skape personlig fortrolighet og intimitet». Ikke gi henne et ferdigtygd manus hun ikke klarer å lese opp uten å høres unaturlig ut. Ikke be henne spørre krigsveteraner om de kjenner til 2. verdenskrig.

Jeg lover å prøve å fortsette å ha folkeskikk når dere ringer. Men det fordrer at dere har folkeskikk tilbake. Og gjerne først. Jeg forstår at dere bare har en jobb å gjøre. Men hadde det ikke vært fint om den jobben både var hyggeligere og lettere å gjøre? For det er vel ikke akkurat vitenskap det den 22 år gamle selgeren har lært seg gjennom erfaring og ved å være intim og personlig med kunden? Er dette virkelig den beste måten å selge på?

Kjære Lisa og sjefen til Lisa. Prøv å finne bedre metoder å selge på telefon. Gjør hverandre en tjeneste og forbedre deres eget rykte. Tenk litt lenger en dagens budsjettmål.

Og kjære Frode i Forbrukerrådet: Ha litt folkeskikk. Det er bare unge mennesker som prøver å tjene til livets opphold. Unge mennesker med litt dårlige ledere og mangel på manerer. Jeg vet du er på forbrukerens side, men la oss heller oppfordre bransjen til å bli bedre. Det går an å takke høflig nei uten å slenge på røret. Kanskje det til slutt vil gjøre at vi ikke blir lurt?

Pondus

Reklamer

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s